DSBs internasjonale, humanitære og operative engasjement, sprang ut fra ideen om å bruke ressursene som Sivilforsvaret besitter, til nytte for internasjonalt nødhjelpsarbeid. Samtidig skulle det internasjonale arbeidet ha en positiv virkning for Sivilforsvarets nasjonale arbeid.

Skreddersydd materiell

På midten av 1990-tallet startet DSB et omfattende arbeid for å finne ut av hvordan denne internasjonale innsatsen skulle gjennomføres. Man gikk i dialog med både norske og internasjonale aktører, og det ble raskt klart at støtten måtte finansieres av Utenriksdepartementet, som også skulle peke ut kursen for arbeidet.

Man kom fram til to hovedkonsepter, som fortsatt eksister i dag. Et robust teltleirkonsept for forlegning av internasjonale hjelpearbeidere i felt "Norwegian Support Team", og et konsept for feltmessig IKT-støtte til FNs krisevurderingsteam UNDAC, som ble til "Norwegian UNDAC Support".

Selv om man skulle bygge på ressurser fra Sivilforsvaret, ble det raskt klart at man måtte skreddersy materiell til konseptene. Personellmessig var det ikke aktuelt å bruke tjenesteplikten i Sivilforsvaret, men frivillighetsprinsippet. Det ble også åpnet for å bruke personell som ikke var tilknyttet Sivilforsvaret og DSB. Alle ble ansatt i DSB så lenge man var i oppdrag, slik det fortsatt er i dag.

Mangeårig internasjonalt samarbeid

Konseptene var på linje med flere av våre søsterorganisasjoner, og på slutten av 1990-tallet gikk DSB derfor inn i "International Humanitarian Partnership" (IHP), som var dannet av Sverige, Danmark og UK. Slik begynte et mangeårig samarbeid som fortsatt er like aktuelt i dag, og som har hatt avgjørende betydning for vårt internasjonale engasjement.

På slutten av 1990-tallet hadde man således både en klarlagt oppgaveportefølje, finansiering og et nødvendig nettverk hjemme og ute. Dette er det samme i dag som den gang, men er utvidet med blant annet EMT-konseptet som ble sertifisert i 2018.

Det første oppdraget

Etter flere års planlegging av konseptet ble oppdraget til Albania (april-juli 1999) den aller første gangen NST var i aksjon. Man hadde hatt enkelt-sekonderinger av personell til FN ved noen anledninger tidligere, men for NST som teltleirkonsept, var dette første gang.

Oppdraget gikk ut på etablering og drift av teltleir for hjelpearbeidere i Kukes i Albania på oppdrag for Verdens matvareprogram (WFP), etter at Kosovo-krisen hadde skapt stor flyktningetilstrømning til landet.

I alt 20 personer fra NST var i innsats, og i tillegg kom flere sjåfører fra etaten som kjørte materiellet ned fra Sivilforsvarets hovedmagasin, som den gang lå på Lierskogen. I Sivilforsvarsavdelingen i det daværende DSB i Oslo, var mange personer involvert i det som ble sett på som et pioneroppdrag, til inspirasjon for hele etaten.

Oppdraget var delt i to team, som tjenestegjorde seks uker hver. Fire personer tjenestegjorde i begge teamene. Siste team ble dessuten gradvis bygget ned da behovet ble redusert på grunn av at hjelpearbeidet ble flyttet inn i Kosovo. Det ble også levert tjenester innen radiokommunikasjon- og transport for FN i området.

Tilbakemeldingene fra FN var gode. NSTs leir hadde fylt den funksjonen den skulle ha. Man lærte selvsagt også mye av oppdraget, som ble brukt til senere forbedringer.

Et samlet NST-team klare for sitt første oppdrag, Albania 1999.